Norge. Vårt fagre land. Norge blir beskrevet som et liiite land (eller som hovedstaden i Sverige. Haha), et lite land med ytringsfrihet, åpenhet, mennesker som bryr seg om hverandre, samhold osv. (Og selvfølgelig nevnes, fjorder og fjell, troll, bunad) Anyway.
Det jeg sitter ofte å tenker på er det med åpenhet. Vi er et åpent samfunn. Men er vi egentlig det?
På overflaten så kanskje ja. Fordi i forhold til andre land stoler vi kanskje mer på hverandre, det finnes tusenvis av mennesker som ikke låser døra på huset sitt. Er det fordi kriminaliteten i Norge er lav? Vi setter bikkja og barnevogna utafor butikken, uten å tenke på at noen kommer til å stjele den. Andre land (les: USA) ler av oss når de ser hvordan systemet vårt er når vi skal stemme på politiske partier. Vi sender bankkort i posten, pin koder i posten. Posten legger gjerne pakker utafor inngangsdøra våres, om vi ikke er hjemme, eller det ikke er plass i postkassa. (Broren min sin iPhone ble lagt utenfor døren våres her om dagen.) Sensitiv informasjon blir som nevnt lagt i postkassene våres, postkassene vi ikke har noen form for lås på.
Sånn sett er vi nok et åpent samfunn. På overflaten. Men er vi det som individer? De aller fleste av oss er ikke det.
Vi snakker ikke med fremmede mennesker, smiler sjeldent til mennesker vi går forbi som vi ikke kjenner, vi tilbyr sjeldent å hjelpe fremmede vi ser kunne trengt hjelp, og vi hater å sitte med fremmed på bussen.
Og nettopp det, er med på å bekrefte mitt synspunkt, vi er i grunn ikke så jævla åpne. Snakker du med mennesker fra andre land, fra f.eks Bosnia, Tyrkia osv, vil de fleste si det samme. Vi prater ikke med ukjente mennesker. I deres hjemland er det normalt at fremmede sitter sammen på bussen, og det prates både om hvordan det går med barna, om de har barn, hvordan de selv har det, og alt mulig annet. Hva gjør vi i Norge om en fremmed setter seg ved siden av oss på bussen? Vi klister oss omtrent oppi veggen, snur ryggen til, eller putter headphonsa i øret, og setter musikken på full guffe.
Jeg har en tendens til å være sånn selv. Jeg setter meg alltid i dobbeltsetet hvor ingen sitter fra før. Er det fullt på bussen, og en ny person kommer inn, later jeg gjerne som jeg sover, og har beina opp i nabosetet. Alt for å ungå den pinlige seansen det er å sitte med en man ikke kjenner. Men hvor mye kulere hadde det ikke vært å bare satt i gang en prat? Hvor mye fortere hadde ikke bussturen gått, dersom man kunne sitti å pratet med noen? Men vi gjør det ikke, og skjer det, blir vi ofte sett på som rare, eller man blir mistenkeliggjort.
Er jeg ute å kjører i et ukjent område, og stopper bilen for å spørre en forbispaserende om hvor den og den gata er, blir jeg kikka på med et blikk fylt av redsel omtrent. Enten det, eller så fortsetter personen å gå. Det virker lissom som om det er fryktelig uvant at en fremmed snakker til deg.
Det hender, når jeg er ute å går, at jeg smiler til de menneskene jeg går forbi. Og da blir jeg også som regel bare sett på med et rart blikk. Folk vet ikke hvordan de skal reagere når en fremmed "tar kontakt!" Men, når sant skal sies, veldig mange, spesielt av den eldre garde, smiler tilbake og sier hei når jeg smiler til de. Jeg tenker, hvor koselig hadde det ikke vært om alle kunne gitt hverandre et smil, i stedefor å stirre hardt i bakken og øke tempo når de passerer noen. (haha. Nå høres jeg gladkristen ut.)
Men det skal også sies, jeg har prøvd å hjelpe fremmede. Strekke ut en hånd, (bare for å beskrive det på enda en gladkristen måte) men da blir hvertfall folk rare. Vi var på ikea for ikke veldig lenge siden, da jeg så en fru trille to vogner. Noe hun åpenbart strevde veldig med. Det var ikke langt til kassa, så jeg gikk bort til hu, å spurte om hun trengte hjelp. Skulle tro jeg sa noe helt vilt, fordi det blikket jeg fikk var rart, og hun sa bare, kort og godt, nei.
Mest sannsynlig er jo dette nettopp fordi vi har en så liten kultur for å hjelpe fremmede her i Norge, så når vi en sjelden gang opplever det, vet vi ikke hvordan vi skal reagere.
Eller den gangen jeg kjørte fra Siljan ned til Skien. Det var vinter og kaldt, og det stod en gammel mann og ventet på bussen. så tenkte jeg på alle de tusen gangene jeg har bæææda på livet over å vente på bussen, og bare håpa på at noen kjørte forbi og tok meg med, så derfor stoppet jeg, for å høre om han ville sitte på nedover. Jeg stoppet opp, spurte om han ville kjøre med til Skien. Han kikket så vidt på meg, og sa at nei, han skulle ta bussen.
Javel. Så ikke gidd å ta i mot min store generøsitet. Haha!
Eller, den gangen, for ikke mange månedene siden, da Marthe og jeg var på vei til Bergen. På vegen skulle vi innom søskenbarnet mitt som har kjøpt et hus oppi et boligfelt. Opp dit, er det en million bratte bakker. Så kjørte vi oppover der, og jeg ser en stakkars liten jente streve med å gå oppover. Igjen tenker jeg på meg selv. og hvor mange ganger jeg bæda over å måtte gå hjem den stygge oppoverbakken opp til huset mitt. Så jeg sier til Marthe, skal vi stoppe å høre om hu vil sitte på. Det fikk jeg beskjed om at vi ikke kunne gjøre, fordi det var rart, og da trodde sikkert folk jeg var pedofil. HAHa. Selvfølgelig tullet hun, men det er noe i det.
Vi blir skeptiske når folk vil hjelpe. Vi tror enten de er ute etter noe, eller at det ligger noe mer bak, enn bare det å være snill. Å det syns jeg egentlig er rart, selv om jeg er slik selv, fordi vi stoler lissom såpass mye på hverandre sånn ellers. Vi lar naboen vite hvor nøklene våre ligger, vi låser ikke huset, bilen osv. Men å ta i mot hjelp, det skal vi være skeptiske mot?
Det henger ikke helt på greip.
